Translation of the original text: No ‘Revolution’ for Egypt’s Christians
Den 5. mars ble en antikk koptisk kirke (omtalt her…) i Sool, en landsby nær Kairo i Egypt, angrepet, plyndret og satt fyr på av muslimer. Etterpå samlet skarer av muslimer seg rundt den nedbrente bygningen og slo ned resten av veggene med slegger, mens de skrek “Allahu Akbar!” (Youtube)
For ytterligere å fornærme, spilte angriperne “fotball” (Youtube) med restene av det som hadde vært avbildninger av helgener og martyrer, og forvandlet kirken til moské (et direkte eksempel på historie som bevitnes av talløse kirker som har blitt overtatt og omskapt til moskéer.)
Tusener av koptere flyktet fra landsbyen, som et resultat av bortføring og voldtekt av en kristen pike, og en utbredt terrorisering av det koptiske samfunnet. (Se dette brevet til Egypts militære ledelse, underskrevet at tjue kongressmenn, hvor de tar opp dette og lignende hendelser.)
Dette siste raserianfallet mot kirken begynte med at muslimer drepte hverandre på grunn av en kjærlighetshistorie mellom en kristen mann og en muslimsk kvinne – og så overførtes volden på kopterne i nærheten, og deres kirke.
Muhammad Hassan
Den radikale sjeiken Muhammad Hassan, som ble utnevnt til å etterforske hendelsen, kom nylig med sine “funn” på egyptisk TV. Etter å ha insistert overfor sine koptiske seere på at “islam er en fredens, barmhjertighetens og rettferdighetens religion,” sa han at de “muslimske ungdommene” som angrep kirken aldri hadde ment å gjøre dette; i virkeligheten hadde de dradd dit for å lete etter en koptisk mann.
Etter å ha inntatt kirken, oppdaget de noen gamle liturgiske skrifter i koptisk skript, og noen papirer med navn på muslimer. Disse ble tolket som trolldom, – derfor ble kirken ødelagt. (Faktum er at en del muslimer har ærefrykt for Maria, og legger ofte fra seg navnelapper for å få forbønn.)
Ikke én eneste gang fordømte Hassan de muslimske gjerningsmennene. Han refererte til og med til kopterne som “dhimmier” og “forpaktere,” noe som gjorde Egypts innfødte kristne befolkning bestyrtet, som en av kopterne uttrykte det: “Hassan ønsker å gjøre oss til dhimmier.. Jeg trodde vi bodde i et land med en konstitusjon og en politistyrke og ikke i Mekka eller Medina 14 for århundrer siden. Eller kanskje dette er et første skritt for senere å kunne ilegge de kristne Jizya for beskyttelse.”
Så middelaldersk som hele denne historien er – og så anakronistisk som Hassans rasjonalisering av “trolldommen” er, – ingen ting av dette er overraskende. Men det som er skuffende, er at den egyptiske hær – som nylig ble markedsført som den edle “livredderen” for det egyptiske folk, og de arabiske mediene, – som stilte med 24-timers dekning av protestene på Tahrir Square, – de har begge skamløst demonstrert sin slagside mot Egypts kristne.
Portrettert i vestlige medier som høysinnet fordi de holdt seg fra å aksjonere mot Egypts sivile under opptøyene nylig, så lot ikke bare hæren den hensynsløse ødeleggelsen av kirken foregå uhindret, men de avfyrte også skudd mot kristne som protesterte mot brenningen av kirken, de drepte ni og skadet alvorlig minst hundre personer, og noen ble slått med elektriske batonger.
Den koptiske aktivisten og advokaten Sherif Ramzy, som var blant dem som ble angrepet, sa at soldatene også ropte “Allahu Akbar” før de angrep kopterne. Han la til: “Dette bare viser at hæren er infiltrert av islamister.”
Det var heller ikke første gang siden Mubarak ble drevet bort at militæret angrep koptere: i slutten av februar, åpnet bevæpnede styrker med tanks ild mot et kloster fra det 5. århundre (på samme måte som kirker blir beskyldt for “trolldom,” blir klostre beskyldt for å hamstre våpen.)
Likeledes, da muslimene tilbragte rundt tjue timer på å pulverisere kirken i Sool med slegger, så dukket verken hæren eller statens sikkerhetsstyrker opp.
Og dette er i nærheten av Kairo, hovedstaden i Egypt, ikke en eller annen utilgjengelig landsby.
Koptiske protester ved Maspiro
Hvor har de egyptiske og arabiske mediene vært i alt dette? Ikke bare har de prøvd å snike seg forbi alle disse ubehagelighetene med knappe eller eufemistiske meldinger (“sekteriske stridigheter”); men de lot også være å dekke de massive protestene som fant sted rett foran Egypts statlige TV-bygning i Maspiro, hvor koptere demonstrerte i et krafttak for å få verdens oppmerksomhet, og krevde å få kirken tilbake (som nå blir kalt “Barmhjertighetsmoskéen”) og å hjelpe kopterne tilbake til sin egen landsby.
Ved noen anledninger var det nærmere to millioner demonstranter – inklusive mange egyptiske muslimer som sto opp for sine kristne landsmenn. Man skulle tro alt dette hadde en nyhetsverdi.
Som Wahid i det arabiske showet Al Dalil uttrykte det: “Al Jazeera fokuserte på alle detaljer på Tahrir Square i sjue dager. Hvor er Al Jazeera når kristne blir angrepet i Egypt, protesterer og sover i gatene i ti dager – eller er de vantro, ikke bra, eller irrelevante dhimmier? Dere påstår å representere et objektivt og rettferdig media i Midtøsten – men hvor var dere når det kom til det som hendte i Maspiro i Egypt? Dette bekrefter for oss at dere er et av de mest forferdelige medier, – en diskriminerende organisasjon som behandler hendelser basert på om hvorvidt de omhandler muslimer eller ikke. Men hvis det ikke handler om kristne, da bryr vi [dvs. Al-Jazeera] oss ikke om det. Til denne dag har vi ikke noen medier i Midtøsten som er objektive og som portretterer nyhetene slik de egentlig er. ”
(Forfatterens oversettelse.)
I tillegg til hva dette varsler for kopterne, burde vestlige observatører bekymre seg. For nybegynnere: – at vestlige medier fulgte i Al-Jazeeras fotspor under Tahrir Square-opptøyene, og praktisk talt ikke hadde noe som helst om disse massive kristne opptøyene, betyr at når det dreier seg om informasjon om Midtøsten, så er vestlige mainstream medier svært avhengig av Al-Jazeera.
Det kan sies slik: – at hvorvidt en sak kommer i vestlige medier, – kommer Vesten for øre, – kommer an på om hvorvidt det islamist-vennlige Al Jazeera ønsker å publisere det eller ikke.
Massedemonstrasjoner foran den statlige TV-kanalen varte i ti dager
Det som gjør det enda vanskeligere, er at disse hendelsene utvetydig åpenbarer islamistenes infiltrasjon av det egyptiske militæret. Dette skulle ikke være overraskende: som en grasrotbevegelse, har Det muslimske brorskap i lang tid infiltrert Egypts kultur, slik at en del ungdommer – som utgjør mesteparten av armeen – naturlig nok har blitt indoktrinert av et islamistisk verdensbilde.
Faktisk har militæret akkurat sluppet fri en del jihadister, mens de holder noen av de sekulære ungdommene som startet revolusjonen fengslet.
En av de frigitte er al-Zomar, som i sitt første intervju på nytt insisterte på at Egypts kristne burde betale jizya-skatten, og hermed bekreftet deres underordnete status under muslimsk styre.
Al- Zomar ble selvfølgelig i sin tid ikke fengslet for sine anti-kristelige synspunkter, men fordi han var tett involvert i mordet på tidligere president Sadat fordi han skapte fred med Israel.
Slik kan det se ut som et dårlig varsel for fremtiden at Egypts militære heller mot islamistene, ikke bare for kopterne, men også internasjonalt.
Fordi islamistenes verdensbilde er innbyrdes forbundet, vil Egypts lederskap godt kunne bevise sin anti-amerikanisme og anti-israelisme for samme grunn som de er anti-kristelige. Alle er vantro, alle er fiender. Den eneste forskjellen er at kopterne er svake, mens Amerika og Israel i øyeblikket ikke er det – derfor et utrettelig hat mot førstnevnte, mens fiendtligheten ligger latent mot sistnevnte.
Raymond Ibrahim er i ledelsen ved the Middle East Forum.
Leave a Reply